Hvorfor det er umulig å blokkere betaling til alle typer nettsteder
I den digitale økonomiens tidsalder har myndigheter og interesseorganisasjoner i flere jurisdiksjoner, inkludert Norge, søkt å begrense eller blokkere betalingstransaksjoner til bestemte typer nettsteder. Slike tiltak kan være motivert av hensyn til ulovlig innhold, brudd på opphavsrett eller uønsket pengespillvirksomhet. Likevel viser en rekke strukturelle, teknologiske og regulatoriske faktorer at det er praktisk talt umulig å oppnå total blokkering av betalingstransaksjoner til alle typer nettsteder. Denne artikkelen drøfter disse faktorene og begrunner hvorfor fullstendig blokkering av betaling til visse nettaktører ikke lar seg gjennomføre i praksis.
For det første er det internasjonale finansielle systemets infrastruktur fundamentalt globalt orientert og forbundet. Norske bankinstitusjoner inngår i et nettverk av internasjonale banker, betalingsformidlere og tredjepartsløsninger. Når norske myndigheter forsøker å hindre transaksjoner til bestemte nettsteder, kan aktører utenfor norsk reguleringskontroll benytte alternative betalingsselskaper eller finansielle infrastrukturer som ikke opererer under samme lovverk eller avtaleverk. Den globale karakteren til finansielle strømmer gjør at en nasjonal myndighet begrenses til å håndheve regler mot aktører innen egen jurisdiksjon, mens mange utenlandske enheter fortsetter å fungere uforminsket.
For det andre anvender mange nettsteder og betalingsmottakere ulike teknologiske metoder for å omgå restriksjoner. Et sentralt eksempel er bruken av kryptovaluta som betaling til bettingsider.org, hvor transaksjoner foregår i desentraliserte nettverk uten sentral kontrollinstans. Dette innebærer at betalinger kan gjennomføres med minimal avhengighet av tradisjonelle banktjenester. En annen omgåelsesstrategi er oppdeling av transaksjoner i flere lag, slik at den endelige mottakeren kamufleres bak en rekke mellommenn. Dermed vanskeliggjøres myndigheters evne til å identifisere og blokkere betalingenes reelle formål.
Kompleks juridisk situasjon
I tillegg foreligger en kompleks juridisk situasjon, der både nasjonale og internasjonale avtaler begrenser mulighetene for restriktiv regulering. Selv om norske myndigheter har mulighet til å pålegge banker og kredittforetak å avvise transaksjoner til spesifikke aktører, finnes det grenser for denne adgangen under internasjonale handelsavtaler og EØS-regelverk. Et pålegg om bred blokkering kan kollidere med prinsipper om fri bevegelighet av kapital, noe som kompliserer myndighetenes forsøk på å implementere total stans i betaling. Dermed må eventuelle tiltak rettferdiggjøres innenfor rammene av proporsjonalitet, hvilket innebærer at en omfattende blokkering ofte anses for inngripende.
Fra et teknisk perspektiv kan videre enhver liste over blokkerte aktører raskt bli foreldet. Nettsteder som er gjenstand for blokkering, kan eksempelvis opprette nye domener, bytte leverandør av betalingstjenester eller benytte omdirigeringer til å unnslippe identifisering. Mange betalingsselskaper har dessuten datasentre i ulike jurisdiksjoner, slik at selv om en norsk bank nekter å gjennomføre transaksjoner til en bestemt adresse, kan mottakeren opprette en annen kanal gjennom en annen innløser eller tredjepart.
Asymmetri
Videre finnes det ofte en asymmetri mellom ressursene som kreves for å opprettholde løpende blokkeringsmekanismer og ressursene aktørene investerer i å omgå dem. For eksempel kan norske myndigheter eller bankforetak iverksette omfattende systemer for analyse og svartelisting, men de er avhengige av kontinuerlige oppdateringer og jevnlig revisjon. Samtidig er det relativt enkelt for virksomheter som ønsker å opprettholde transaksjonsflyt, å endre metodikk, etablere nye selskapsstrukturer eller samarbeide med andre betalingstjenester som ikke befinner seg under samme regulative paraply.
Til sist må man erkjenne at forbrukerne selv ofte finner metoder for å gjennomføre betalinger, selv om nasjonale myndigheter har begrenset dem. Ved bruk av gavekort, e-lommebøker, kryptovaluta, forhåndsbetalte kort eller andre anonyme løsninger kan enkeltindivider omgå nasjonale begrensninger relativt uanstrengt. Dermed er det vanskelig for staten å forhindre slike transaksjoner fullstendig, da mange av disse metodene opererer uten nasjonal registrering eller åpenbar sporbarhet.
Oppsummert viser en kombinasjon av globalt orientert finansinfrastruktur, tekniske løsninger for omgåelse, komplekse internasjonale regelverk og fleksible konsumentstrategier at det i praksis er umulig å blokkere all betaling til ulike typer nettsteder. Selv om norske myndigheter og banker kan iverksette en rekke tiltak for å begrense omfanget, vil total stans i transaksjoner til bestemte aktører i praksis forbli uoppnåelig.
